Nordvika me’ Valnesvatn
Kjører du Fv. 17 fra Saltstraumen sørover, passerer du etter ca. 20 km Valnesforsen på høgre side og kommer opp til Vasshau med Valnesvatn. Ett par km lenger sør kan du gjennom krattskogen og granplantinger skimte de gjenværende husene på gården Nordvik. I dette innlegget skal vi ta for oss noe av historien til denne gården. Det meste av stoffet er hentet fra Bodin Bygdebok Bind I første del 1961, der Knut Moe skriver om finnerydningene med Valnesvatn, og Bodin Bygdebok 11.6B Kontrastenes rike 2001, skrevet av Terje Gudbrandson. Noe er også hentet fra Utmarksfolket 1981 av Rolf Nesje, og litt er tradisjonsstoff
Arild Larsen og Gunnar Lund
Artikkelen er publisert i Saltstraumboka 2011 – Saltstraumen Historielag.
Nordvika me’ Valnesvatn
Finnerydning
Den første skriftlige beretning vi har om Nordvika er fra foged N. Myre og lensmann Søfren Johanssen besiktelse av rydningene i Valnesmarka i 1749. Hensikten var å taksere rydningene i Kongens allmenning for skatt-legging. Knut Moe mener at beskrivelsen av rydningene ved Valnesvatn viste at flere kunne vært svært gamle og at det gir inntrykk av å være en gammel samebygd. I Nordvika finner de finnen eller samen Mons (Mogens) Olsson som bruker to små rydninger. Moe mener det tyder på at det tidligere kunne ha vært to oppsittere i Nordvika, mens Terje Gudbrandson mener at det heller betyr at innmarka lå i to adskilte hovedteiger. Mons beskrives å være første rydningsmann i Nordvika, men gården var i alle fall allerede godt etablert. Det fantes flere tømmerhus på bruket, fjøs, låve, stabbur og høysjåg, men folket sjøl bodde i ei gamme.
Dette var felles for alle bruk som ble besiktiget ved Valnesvatn, uthusene var tømret, mens folk bodde i gammer. Det er tydelig at gammel samisk boskikk ble holdt i hevd. Jordveggene i gammene isolerte trolig også bedre enn tømret og det var lettere å holde varmen i disse om vinteren. Mons betaler allerede årlig 2 pd. i skatt og 12 m i leding.
Mons dør tre år etter besiktelsen, i 1752, og skiftet etter han viser også at bruket var godt etablert. I tillegg til småfé, hadde bruket tre kyr og hest. Mons var også godt etablert med sjødrift, han hadde blant annet en seksring og part i ei seinot. Skyldsettinga av Nordvika ble tatt opp på tinget i 1779. Det var nå sønnen Pål Monssen som hadde vært bruker fra ca. 1758, etter at mora Magret Hansdotter og hennes andre ektemann Mekkel Nilsson hadde drevet noen år. Bruket var blitt skyldsatt i 1776 som krongods for 1 pund, og det ble opplyst på tinget at Nordvika var tatt under rydning i kongens allmenning omkring 1740. Det høres utrolig ut når en sammenholder med opplysningene fra besiktelsen i 1749 og skiftet i 1752. Selv om Mons og familien skulle komme fra et sjøsamisk miljø som hadde tradisjon for jordbruk og fiske, er det lite trolig at de i løpet av en 10-årsperiode kunne bygge opp et bruk som beskrevet. En annen mulighet er at bruk ved Valnesvatn i lang tid hadde vært sommerboplasser med fiske i sjøen, for samer som hadde reindrift østover inn i Sverige, men beskrivelsen fra 1749 tyder heller på at bruket hadde hatt fast bosetning i lengre tid.
Tilknytningen til sjøen bekreftes i skiftet etter Pål Monssons kone Jartrude Pettersdotter i 1785 der det regnes opp garn- og linebruk og et åttringsnaust. I dette skiftet etter Jartrude nevnes det 2 rein og en reinokse. Boet hadde også en del sølv og koppervarer, og Terje Gudbrandson tolker dette som involvering i reindrift, men rikdommen kunne like godt komme fra fiske. Jartrude var enke fra Nord-Troålia i Beiarn, så det kan henne at reinen var hos hennes tidligere familie i Beiarn. Ellers nevnes det aldri noe om reindrift fra brukene ved Valnesvatn.
Pål Monso som var sønn til den første registrerte brukeren i Nordvika, har trolig gitt navn til «Pålmonsovatn», ei tjønn på Nordviklia i grenseområdet mellom Nordvika, Valnes og Gjælen. Historien sier at han «kjørte ned hesten sin» her, men det sies ikke lenger hvordan det gikk med hesten etter at den gikk gjennom isen eller hva Pål Monso skulle så høgt oppe med hest på utrygg is. Fra Pålmonsovatn kommer en ned i Djupdalen og her er det ennå en del furuskog. I begynnelsen av 1900-tallet ble det her hogd tømmer til ei stue i Gjælen, så kanskje var Pål Monso i ferd med å kjøre ned tømmer til utbygginga i Nordvika eller til åttringnaustet med Sjågan
«Nordmenn» overtar
Nordvika var en av de første gårdene ved Valnesvatn som fikk brukere fra norsk kulturkrets og et sted folk med midler kjøpte for å plassere penger. Jans Persson med kona Engborg Leth Svens-dotter bygslet gården trolig fra 1789. Jans ble også første sjøleier til bruket da han kjøpte det i 1793 av sorenskriver Eilert Hagerup Rosenwinge, Bertnes. Sorenskriveren må ha fått kjøpe eiendommen tidligere av Kronen. Dette første norske innslaget blir kort, Jans Persson dør i 1797, og enka med tre mindreårige døtre flytter fra Nordvika. Engborg selger imidlertid ikke eiendommen, men bygsler bruket til samen Jørn Andersson som da bodde i Isvika. Han etterfølges i 1816 av Amund Andersson og kona Marget Nilssdotter. Marget ble enke i 1835 og overlot bruket til Lukas Andersson fra Sørvika i 1844. Alle disse var av samisk slekt. Eiendoms- messig ble det også endringer. Jakob Jonnson fra Seines, giftet seg i 1812 med eldste datter av Jans og Engeborg som da bodde i Gjælen, og han kjøpte også eierandelen til Nordvika fra hennes nest eldste søster. Dermed disponerte han 2/3 av Nordvika regnet etter skylda som totalt var 24 mark. Den yngste av Jans-døtrene solgte sin tredjedel i Nordvika i 1839 til Per Isaksson i Stensøya. 11845 videresolgte Jakob Jonnson sine parter i Nordvika til Hans Persson, Sandmoen i Beiarn, som var gift med datter til den andre eieren. Lukas hadde imidlertid bruksretten og fortsatt som bruker her i 23 år, så selv om det nå var nye norskettede eiere ble gården fortsatt drevet av en samisk familie. Lukkas ble gammel og blind og døde i 1867. Enka Marta Jokobsdot- ter fra Frostmoen, fortsatt som driver et års tid før hun overlot hele gården til eier Per Isakssons sønn Johan.
Nordvik-gården deles
I matrikkelen av 1886 fikk Nordvika gårds-nummer 109, og skyld 1 mark og 42 øre. Johan Pederssen sto da fortsatt som bruker av hele eiendommen, men i 1891 krevde majoritetseieren utskifting. Gården ble delt i bruksnummer 1 med skyldmark 0,95 og bruksnummer 2, skyldmark 0,47. Sønn til Hans, Petter Hansen, overtok drift av bnr. 1, mens Johan fortsatte som driver av bnr. 2. Hvordan gårdsbygningene var før og like etter bruksdelingen er ikke klart. Bilde 2 som trolig er tatt i begynnelsen av 1900-tallet, viser to bruk. Tunet lengst til venstre, like oppafor Lisjvatn, var bostedet til Petter Hansen, mens gårdstunet nærmest tilhørte Johan Pedersen og senere hans sønn Johan Nordvik. Etter tradisjon i Nordvik- familien (etter Jarle Nordvik) lå først begge brukene i et fellestun oppafor Lisjvatn og at det var Johan Pedersen som bygde opp tunet der våningshuset står i dag. Dette tunet er vist på Bilde 3 som trolig er tatt i 1930-åra, etter at Nordvik-familien var flyttet til Nordstranda.
Oline datter av Lars Eliasen i Isvika, kom som 18 år ung kone til Petter Hansen til Nord- vika. De bosatte seg i hans fars hus oppafor Lisjvatn. Era 1892 til 1900 kom det til 5 barn, hvorav 4 vokste opp. Petter ble angrepet av tuberkulose og døde i alt i 1901. Den unge enka satt igjen med fire barn fra 1 til 8 år. Nest eldste sønn Ludvik Pettersen, har fortalt at for å få tilskudd til maten satte mora garn i Lisjvatn, «ho ha bærre nån lørvåt sildgarn, men då fekk vi likevel mytj å stor ørret». Oline fortalte seinere at mens hun bodde i Nordvika brukte det å komme samefamilier som lå der med rein om vinteren. Det var to familier som fikk bo en på hver av gårdene der, mens de var i området. En seinsommerkveld Oline gikk innover dalen for å lete etter noen av buskapen som ikke var kommet heim, fikk hun se tre ungokser under en bratt fjellhammar. Hun hadde ikke sett disse dyra før og så dem heller aldri siden. I ettertid var Oline sikker på at det var Huldra sin buskap hun hadde treft på.
Petter rakk ikke å få eiendomsrett på bruket i Nordvika før han døde, så i 1904 ble bnr, 1 overtatt av broren Johan Hansen Sandmo. Han bosatte seg ikke i Nordvika og etter noen år ble bygningene på bruket revet og våningshuset flyttet til Sandmoen der det ennå står. Johan Nordvik fikk skjøte på bnr. 2 i 1901 og etter 1903 drev han noen år hele Nordvik-eiendom- men. Bnr. 1 ble seinere fra ca. 1910, forpaktet av Hans Olsen fra Sørvika. Hans var gift med Josefine Hansdotter fra Urskar.
Planer om kraftutbygging og kommunalt eierskap
For å sikre elektrisk kraftforsyningen til Bodø ble det lagt planer for utbygging av Valnesforsen. Bodø kommune ved Bodø Elektrisitetsverk kjøpte først i 1913 opp «Storforsen» fra Johan Nordvik og grunneiere på Valnes, og i 1914 begge brukene i Nordvika sammen med gårdene Skolmoen og Frostmoen. Samtidig sikret de seg rett hos andre grunneier til å demme opp Valnesvatnet 8m. Denne utbygginga kom heldigvis ikke i gang. Heggmovatnet ble valgt i stedet, og Valnesvatnet har i dag varig vernet mot utbygging. Prisen ved oppkjøp av eiendommene var etter den tids pengeverdi god. Johan Hansen fikk kr. 12.000 for brn. 1 og Johan Nordvik kr. 2.000 for forsen og kr. 5.000 for resten av bnr. 2. Etter salget kjøpte Johan Nordvik en eiendom på Myklebostad på Nordstranda og flyttet dit med familien sin i 1915.
Normann Sakariasen fra Falkflaug flyttet inn i bnr. 2 etter Nordvik-familien, men dette leieforholdet ble kortvarig. Normann og familien flyttet etter bare et års tid tilbake til Hammerbakken i Falkflaug.
Siste brukerfamilie
Hans Olsen fortsatte som eneste bruker i Nordvika og overtok husene på bnr. 2. Hans Olsen og hans familie var forpaktere under Bodø kommune og ble de siste brukerne i Nordvika. Etter andre verdenskrig begynte for alvor Valnesvassgrenda å tømmes for folk. I Nordvika fortsatte de som fastboende til 1952. Hans Olsens sønn Hans Nordvik, overtok etter hvert drifta. Hans var gift med Elly Pettersen fra Fjell og de kjøpte et bruk her som de flyttet til. I forbindelse med flyttinga til Fjell ble fjøsen revet og tømmerdelen flyttet dit rundt 1955. Låven ble noe ombygd og fortsatt brukt til høyhus. Nordvika ble fortsatt drevet i flere år av familien og husene holdt godt ved like. Hans Olsen var selv mye her oppe både med jordbruksarbeid og fiske om sommeren, og med vedhogst om vinteren, inntil han døde sommeren 1964. Sønnen Hans Nordvik og hans familie drev gården videre til han døde mot slutten av 1978. Hans Olsens sønnesønn Harald fortsatte å høste jorda helt fram til 1985.
Det var rundt 25 mål innmark i Nordvika. I tillegg kom rikelig med utslåtter. Buskapen lå i Josefine og Hans> tid på det meste på 1 hest, 3 kyr, 1 okse, 3-4 sauer og like mange geiter. I bakkene i Nordvika var det rødsandjord som egnet seg godt til bygg- og senere potetdyrking. Den avsides beliggenheten gjorde at poteten var skjermet for sjukdommer. Hans hadde derfor i 1960-åra kontrakt med Nord-Norges Salgslag om dyrking av frisk settepotet. Familien bodde her oppe hvert år i slåtta og tørrhøyet ble fraktet med båt og traktor ned til Fjell.
Vedhogst og salg av ved var en viktig inntektskilde i Nordvika som ellers ved Valnesvatn. Om våren ble Langvatn demt opp og veden fra bjørkeskog i Langvasslia ble fløyd ned elva til Lisjvatn og videre over i Valnesvatn. Hans Nordvik holdt lenge på denne tradisjonen og seinest i 1960-åra demte han opp Langvatn og fløyde ved ned til Nordvika.
Nordvika som bevaringsverdig kulturminne
Nordvika var nederste gård med Valnesvatn og hadde kortest vei til fjorden og til naust og båtplasser ved Sjågan. Det er derfor naturlig at gården ser ut til å være den best etablerte i de eldste beretningene og at folk fra det norske kulturområdet tidlig begynte å interessere seg for den. Stedet har hatt en typisk utvikling for mange «markagårder», fra finnerydning til norsk fjellgård og til uklart ansvarsforhold og forfall. Marta Jakobsdt fra en gammel familie på Frost- moen, var den siste gjenlevende av samefolket da hun bodd som kårkjerring i Nordvika.
Nordland fylkeskommunes Kulturminner i Nordland hadde en gjennomgang av eiendommen i januar 2005. De skriver i sin uttalelse bl.a.:
I den grad det kan dokumenteres synes bygningen å fremstå som relativt uforandret fra byggedag til i dag. Dette gjør hovedbygningen i seg selv til et svært interessant kulturminne ikke bare lokalt men også regionalt.
For å bevare gårdanlegget som kulturminne er det viktig å gjøre minst mulig utskiftinger av materialer. Autentisitet blir et viktig stikkord for videre bevaring av gården. Eventuelle bygnings¬messige arbeider må utføres med stor forsiktighet, og under veiledning av personer med kompetanse innen antikvarisk bygningsvern. Slike kultur¬skatter som hovedbygningen i Nordvika med sitt kulturlandskap er sjeldne og krever en forsiktig tilnærming for ikke å forringe dette unike kulturminnet. Vår vurdering er at bygningene og området ikke bør tilføres moderne installasjoner og gis moderne løsninger tilpasset dagens krav.
Selv om gården i dag tydelig bærer preg av forfall og naustet og låven er rast sammen, står våningshuset fortsatt uforandret fra den tiden det bodde folk her (bilde 4). En høysjåg, utedoen og en jordkjeller (bilde 5) er også delvis intakte. Valnesvatnet grunneierlag og andre har prøvd å få Bodø kommune med på ei restauring av det gamle tunet slik det sto da gården var i bruk. Bodø kommunestyret fattet i stedet vedtak i møte 22. juni 2005 om at en etterkommer etter siste private eier skulle gis rett til å bruke våningshuset på kommunens eiendom gnr. 109, bnr. 2, Nordvika ved Valnesvannet. Det ble forutsatt at rettighetshaveren påtok seg å sette i stand huset, at antikvariske prinsipper ble fulgt, og at tunet skal være åpent for allmennheten. I tillegg til våningshuset må utedoen repareres, og på lenger sikt er det også ønskelig å sette i stand potetkjelleren. Bruksretten gjelder for 20 år, og kan ikke tinglyses. Etter dette har det ikke skjedd noe av nevneverdig betydning for bevaring av dette unike kulturminnet.
Med Nordvikas skjermede, men likevel lett tilgjengelige beliggenhet og med gårdens historiske verdi, kunne det gitt skolene en ny mulighet i undervisningen. Uten strøm og innlagt vann vil et opphold her og i området rundt gi en helt spesiell opplevelse for dagens unge.