Korn og kvern

Gårdene med Valnesvatn lå et stykke inn i landet, omlag 125 til 200 m.o.h. Går en forbi disse delvis gjengrodde jordene i dag, er det vanskelig å tenke seg kornåkre og modent korn til tørking på staur, men i tidligere tider var korn dyrka på egen åker en viktig del av ernæringsgrunnlagetforfolk i Valnesvassbygda og på de tilgrensende gårende Sandmo og Birkelid i Beiarn.

10.03.2024
12:18
Arild Larsen

Av Arild Larsen

Artikkelen er publisert i Saltstraumboka 2014 – Saltstraumen Historielag.

Dyrking og maling av korn i Valnesvassdraget

Valnesvassdraget har tilløp fra fem vassdrag, Nordvikelva fra Langvatn og Storskall - Falkflaug Falkflaugelva dalen, Mølnelva sør for Frostmoen, fra Møln-elva, og vatn på Beiar-sida, Sørvikelva som har sine kilder over grensa til Beiarn fra gårdene Sandmo og Birkeli/ Kroklia, Isvikelva fra vatnene mellom Isvik og Urskar, og Falkflaugelva i nord med tilløp fra Falkflaugdalen, Snokki og FiramPi. I tre av disse elvene var det bygd bekkekverner, eller mølner som de ble kalt her, i Mølnelva, Sørvikelva og Falkflaugelva. Sørvikelva hadde trolig tidlig ei kvern like opp for Sørvikgården, senere ble det bygd kvern langt opp i vassdraget ved Sandmoen i elva som renner ut fra Holmvatn.

De første opplysninger om korndyrking i bygda fins i skifteprotokoller ved dødsbo. Et skifte fra 1797 sier at Nordvika hadde en utsæd på 3 tønner korn, et stort åkerareal (ca. 10-15 mål/dekar) i forhold til sener opplysninger. Øvre bruk på Frostmoen hadde 2 tønner i utsæd i 1800 (se tabellen). Jordavgiften fra 1802, gir de første opplysningene om avling av korn. Frostmoen og Sørvika oppgis å ha god kornavling, mens det er ingen kornavling for Isvika, Urskar og Falkflaug. En matrikkelkommisjon var i arbeid i 1820 (se tabellen). Her opplyses det at de enkelte gårder i bygda hadde en utsæd på en halv til to tønner bygg. Opplysningene om utsæd og avling av korn spriker imidlertid mye i registreringene fra første halvdel av 1800-tallet, men det er naturlig at brukene på nordsida som lå nærmest vatnet, hadde de best forhold og at brukene på sørsida som lå høgere opp, hadde vanskeligere forhold for modning av korn. Mest vanlig var en utsæd på en halv til én tønne korn, med en avling på to til fire fold (antall ganger av utsæden som høstes). En tønne sådd bygg kunne da gi en avling på fra 170 til 330 kg korn. Når kornet var gulmodent ble det vanligvis skåret på åkeren med sigd, bundet til nek og tørket på staur. Tørre nek ble kjørt inn på låven og lagret der til tresking.

Poteten tar over for korn

Matrikkelkommisjon fra1820 nevner ikke dyrking av poteter i bygda, men fra 1840-åra begynte det å bli satt noe poteter i åkrene. Herredsbeskrivelsen fra 1863 viser at nå dyrkes det like mye poteter som korn, og den gir større avlinger, helt opp til 8 fold. Fra rundt 1900 ble poteten nesten enerådende som åkervekst. Klimaet her var bedre for potet og den behøvde ikke tørking før lagring. Men den måtte lagres frostfritt og i sandbakkene ble det gravd djupe «potethøl» og murt potetkjellere. Heimavla bygg fikk mindre betydning som mat, men ble i liten målestokk fortsatt dyrket som får til høns og hester. Noe oppsving i matkorndyrkinga var det både under første og andre verdenskrig. Rundt 1950 husker Aud Falkflaug Aas at hennes far Ivar Falkflaug hadde korn på staur og at han treska og drøfta det med maskiner på låven. På Sandmoen ble det også dyrket litt bygg helt opp i 1950-åra.

Bekkekvernene

Kornet ble i de tidligste år malt på handkverner, to små kvernsteiner der toppsteinen ble dreid rundt for hand. Selv om kornavlingene som ble høstet var små, var brukerne tidlig ut med å bruke vasskraft for å male korn til mel. Nå kunne kvernene også brukes til å male innkjøpt korn. Den første opplysningen om kvernhus i bygda fins i et skifte fra 1770 i Sørvika. Hvor denne mølna sto er det ikke lenger noen som vet og det fins ingen spor. På Frostmoen framgår det i skifte fra 1800, at et møllebruk var bygd her. Denne mølna lå sikkert i Mølnelva, på den sørlige del av gården. Kvernhuset her ble trolig tatt ned og brukt til uthus da bruket Moen på Frostmoen ble utbygd, ca. 1905-1910. Det må bety at mølna da var ute av bruk. Selv om det er over 100 år siden denne mølna var virksom, ga den opphav til flere lokale stedsnavn som ennå brukes. Mølna i Falkflaug lå like ved gårdene i elva ned mot Litsjvatn. John Falkflaug forteller at etter at hans slekt kom til Falkflaug i 1861, fins det ikke verken skriftlige eller muntlige overleveringer om at mølna var i bruk. Den må ha blitt revet tidlig, men steinmuren den sto på og kvernsteinene var intakt til langt ut i 1950-åra. Johns oldeforeldre malte det kornet de dyrket på en handkvern som ennå fins på gården.

Kvernhuset på Sandmoen er det eneste som står i dag og var det siste som var i bruk. Lars Birkeli (født 1907) fortalte i 1979 noe om korndyrking på Kroklia og om bruk av mølna på Sandmoen.

«Vi hadde alltid en åkerlapp med korn. Det var bygg, havre sådde vi av og til, men bare til grønnför. Korndyrkinga var   usikker, det var ikke hvert år det ble modent. La åkeren seg var den tapt i det råe værlaget. Han Far tørka kornet som skulle males til brød- eller grøtmel på loftet rundt ovnsrøyra. Det var utpå våren at han malte. Da han Peder og jeg var småglunta skulle vi passe kverna for han Far. Han satte vatn på kverna og fylte skreppa med korn. Når steinene hadde gått seg litt varm, de glødde som de sa, regulerte han åpningen i skreppa slik at det rant passelig med korn ned i hullet i kvernsteinen. Det var satt ei stikke fra åpningen i skreppa og ned på steinen som gikk rundt. Denne laget vibrasjon slik at ikke kornet skulle tette seg i hullet på skreppa. Han Far viste oss korleis vi skulle skulle stoppe kverna, i fall skreppa skulle gå tom før han kom tilbake, eller noe skulle komme på. Men han var tilbake i god tid og vi fikk skryt for at vi hadde passa kverna så godt. Mølna på Sandmoen ble brukt av alle med Valnesvatn og folk kom også fra Ertenvåg og Nygård for å få malt kornet sitt». Lars sin fortelling er trolig fra l. verdenskrig (1914-1918).

Korndyrkerne

Da gårdene i Valnesvassbygda ble registrert i 1749 og når de første opplysninger om korn og kverner kommer, ble folket her betegnet som samer. Bare på Sandmoen ble en av de to oppsitterne beskrevet som norsk. I offentlige dokument betegnes de mest som bufinn, i enkelte tilfeller som lapp eller finnlapp. Det viktigste samiske trekk var at de i tidlig tid bodde i gammer, mens uthusene var av tømmer. Ellers ser kulturen både når det gjelder jordbruk og sjødrift, ut til å ha vært lik de «norske» i området. Fra midten av 1840-åra til omkring 1880 skjede det en total utskifting av folk i bygda. Ungdommen reiste ut, fant bedre utkomme andre steder og kom ikke tilbake til de tungdrevne gårdene i Valnesvassbygda. De nye norske innvandrerne som var på leiting etter jord, hadde i stor grad sin bakgrunn i Rana og Beiarn, delvis i Sundan, og de fortsatte stort sett virksomheten som tidligere i bygda. Opplysningene som finnes i kildene, varierer mye både når det gjelder husdyrhold og åkerareal. Det er vanskelig å se en klar utviklingstrend i jordbruket. Dette kan skyldes at brukene var godt etablert allerede i 1749 etter en nyrydningsperiode i åra før. Det faktum at området har små jordreserver gjorde det vanskelig med videre nydyrking og en Økning av produksjonsgrunnlaget. «Ranværingene» holdt ut til etter andre verdenskrig, men i løpet av 1950- og 1960-åra ble bygda helt avfolket.

 

Kilder:

Artikkelen bygger på noen personlige samtaler og opplysninger i:

Gudbrandson, T. (2001). Bodin Bygdebok II. 6 A-B. Gårds- og slektshistorie for Straumen. Bodø kommune Bygdebokkomiteeen. Bodø:1576 s.

Moe, K. (1961). BODIN BYGDEBOK Bind I (Vol. l). Bodø: Bodin Kommune Bodin Bygdebokkomité. 468 s.

Monssen, J. D. (1994). Schnitler, Rosenvwinge og Sommerfelt. Noget om Nordlandene i sær Saltdalen. Stensiltrykk Rognan:50s.

Takk til John Falkflaug for oppsett av kart over Valnesvassområdet!

Kartet viser plassering av de fire kjente bekkekvernene / mølnene i Valnesvassdraget. Falkflaugelva
© Fotograf ukjent.
Kornet er tørt. Lyder Larsen og Karolius Frostmo kjører inn kornnekfra staur med hest og høyrull. Moen, Frostmo, i 1941.
Utløpet fra Mølnvatn med Sandvasstindene i bakgrunnen. I det trange utløpet var det lett å demme opp vatnet til et hovedmagasinet. Dammen besto av en tømmerdemning med påler på utsida og en ste
© Foto Arild Larsen
Et stykke ned i Mølnelva var det en mindre tømmerdam — sekundær magasinet. Rester skimtes øverst midt i bildet. Herfra gikk vatnet i renne til kvernkallen. Øvre mølnstein ligger nede til venst
© Foto Arild Larsen
Mølna i Holmvassforsen på Sandmoen 1971. Midt under mølnhuset sees kvernkallen med fire blad og stokken den står i. Kvernkallen har en aksling opp til øvre mølnstein. Under huset ligger renna, s
Interiør i «Sandmo-mølno». Nedre mølnstein liggerfast på en benk, mens øvre stein drives rund