Strandsitterne på Baksundholmen

Translate (Google)

10.09.202016:39 Kjell Sigurd Jørgensen

Baksundholmen, eller Holmen som plassen het i dagligtale, er en liten landtunge eller halvøy med hav på tre sider. Boplassene som lå her var under gården Knaplund Søndre eller «Sørigården», slik omtalen var på den tiden da flere strandsittere bodde her.

I et lite geografisk område er det flere stedsnavn som tyder på at det trolig har vært bosetning her i flere århundrer. Helt frem til vår tid. Det kan se ut som stedet omtales med forskjellige navn i offentlige kilder. Her brukes navnene Baksund, Baksundholmen og Krokan litt om hverandre om tilhørigheten til folk som bodde på disse plassene. Vi ser at folk som bodde i Krokan, som ligger på sørsida av Holmtjønna, noen ganger ble skrevet til Baksundholmen i dåp, folketellinger og skifter. Bosetning i Myra og Holmbakkan ble lagt under Baksund og Baksundholmen men også Krokan.

Ganske konkret kan vi fra overleveringene vite hvor husene på Baksundholmen lå plassert fra ca. 1850 og fram til vår tid. Det samme for plassene i Krokan. Husene og plassene ble i samme familie i flere generasjoner. Ofte overtok en sønn plassen etter foreldrene, men det kan også ha vært en datter og hennes mann.

Familiene og slektene ble flettet inn i hverandre. Noen flyttet ut av bygda og det hendte at barn av disse kom tilbake til stedet når de ble voksne. Husene lå tett, det var lavere leie for en strandsitter uten jord enn for en husmann med en jordlapp. Derfor var det lite husdyrhold på Holmen, men folk var oppfinnsomme og utnyttet ressursene rundt husene maksimalt. Noen hadde en gris, et par sauer eller ei geit. En potetåkerklarte flere å få til mellom husene.

Hvert gresstrå ble tatt vare på. Når sauene og geitene ble hentet fra utmarka på høsten var naboene nøye på at disse var bundet når de kom heim. I Holmbakkan og en del av Brøtt vokste det karve. Det var en ressurs som ble passet på. Konene plukket og tørket karven, som ble brukt til te utover vinteren. Om en sau eller geit kom seg til disse plassene og forsynte seg, ble det uro i naboskapet. Det ble fortalt om to koner hvis dyr hadde ett opp karven. De måtte ro til Hennesvika, høste karve der og dele med naboer.

På plassen familiene hadde til rådighet, var det ei stue med to-tre rom og loft over og en sjå i enden av huset. Ofte også et lite stabbur og gjerne et naust. Noen av familiene på Holmen hadde bare ei stue, ikke uthus. Bosetterne hadde stort sett slektstilhørighet på Knaplundøya, men det kom også innflyttere bl.a. fra Gildeskål, Skjerstad og Seivåg.

Ved sommerfisket i Saltstraumen var det ikke uvanlig at det kom leieboere til familiene på Baksundholmen. «Inderster» var betegnelsen på disse. Kanskje kunne de leie et kammers, men for det meste bodde de et par måneder sammen med familien i huset og hadde ikke eget rom eller husholdning. Jens Persso i Krokan hadde hver sommer et par slektninger fra Saltdal boende i naustet et par uker. De hadde med seg høybolstere som de lå på. De kokte maten sin på ei grue de bygget opp foran naustet. Flatbrød og tørrmat hadde de også med.

Folk levde av fiske både til eget bruk og det de kunne selge i Bodø eller hos handelsmennene i Kapstøa og på Straum. De produserte tran og tørrfisk for salg. Beliggenheten på Baksundholmen var ideell for fiske i Saltstraumen.

En av strandsitterne på Holmen var Pernille. Hun var den første jordmor i Saltstraumen vi kjenner som er nevnt i offentlige kilder. Hun betjente et stort distrikt og var avhengig av båt som transportmiddel. Ofte var det yngstesønnen Nils som rodde eller seglet henne over Saltstraumen. Ikke sjelden hendte det at en fødsel kunne ta tid, slik at hun måtte overnatte. Folk hadde lite og knapt det de trengte selv av mat og drikke, derfor hadde jordmora med seg en liten kobberkjele og kaffe. Stortørklede i ull, som kunne brukes som teppe om natten, var et vanlig ytterplagg kvinnene brukte på den tiden. Et eksemplar av dette kan sees på Saltstraumen museum. Pernille ble også budsendt ved dødsfall eller når noen lå for døden. Da var det hun som stelte den døde og hun var med å legge den døde i kiste. Det ble fortalt om mange av hennes strabasiøse turer over Saltstraumen i dårlig vær, særlig vinterstid. Pernille fikk et hjerneslag da hun var 66 år gammel. Hun døde i 1873, hjemme på Baksundholmen, noen uker etter.

Det virker nesten utrolig for oss at det bodde og livnærte seg så mange familier på dette lille området. Folk var nøysomme, de tilpasset seg naboskapet og maten hadde de utenfor døra. Straumen var full av fisk.

Strandsittere

Strandsittere var familier som bosatte seg på leid jord ved havet og livnærte seg av forskjellig arbeid knyttet til kysten. Dette kunne være tømmerfløting, losing, sjøfart, saltkoking og salg av fisk, samt at de også fisket til eget forbruk. Han eide hus på leid tomt, men har ikke jord. Slike småsteder utviklet seg til å bli små strandsteder, ofte med bare noen titalls beboere.

Strandsitteren var verken gårdbruker eller byborger, og begrepet hadde opprinnelig trolig en nedlatende betegnelse. Strandsitteren kunne betale en årlig festeavgift for sin tomt, eller han kunne ha en muntlig avtale om tillatelse til å benytte tomta.

På 1800- og 1900-tallet brukes begrepet strandsitter omtrent synonymt med Husmann uten jord. En vanlig titulering i kystbygdene er strandsitter og fisker. I ladestedene fantes det strandsittere både i arbeiderklasse og i lavere mellomklasse. På 1600-1700-tallet var skillet at strandsitteren eide hus, mens husmannen leide både hus og jord, selv om bruken ikke var helt konsekvent.

google map